mandag 7. mars 2011

we were meant to be

You were sixteen, I was fifteen. It was not love at first sight. We had no romantic, slow-motioned first kiss. We were just two teenagers having fun. I was the naive girl who thought she would never fall in love, you were the partyboy who conquered new girls every weekend. You see, I had met and dated many guys before. Nice, romantic, boyfriend-material guys.
But you, oh boy, you were different. 

I knew all about you and your gang. Popular high-school guys who could get anyone they wanted, any time. You got me. We made out on the dancefloor to a horrible techno-song, and I went home thinking I was just another conquest to you. Apparantly, I was wrong. You started texting me, and did not seem to get enough of our little talks. I was terrified of this amazing love-thing everyone was so excited about. But I let my guards down, and we slowly started dating. Turns out, you had never planned to fall in love yourself, and was as scared as I was. But, as you told me, you had never met anyone as beautiful who did not seem to be aware of it herself. You said I stood out in my gang of overdressed, suntanned, shallow girls. I was perfect, you said, and the next two amazing years you told me that every single day. Turns out, you were perfect too, perfect for me. It was like we had known each other our entire life, we just clicked. We could talk for hours, make fun of silly little things that no one else understood, and the passion was overwhelming. We took trips to Paris, London, Mexico- we wanted to see the whole world together. You became more than a boyfriend to me, you were my best friend. When I was sad, you wiped the tears of my face and would not leave before you had me laughing. When I was angry, you stared at me with puppy eyes and said the most wonderful things to make me smile again. You were my everything, we were meant to be.

Or so I thought. You became more and more distant, suddenly angry at me for every little thing. I could not understand what I did wrong, and I tried cheering you up with every thing I had. Nothing worked. You were no longer in love with me, you said. Not the same way as before. You missed being independent, wanted to hang out more with the boys, having more fun. You felt like you missed out being young and reckless. I was crushed to pieces. Had I not done enough? Had I not been a good girlfriend to him? What did I do wrong? We went to all the parties together, he spent time with his friends all the time, what more did he want? Not until I saw him a few days later, making out with all the other girls, I understood what kind of independency he needed. 

All this time I believed there was something wrong with me, that I was the reason my heart was broken into a million pieces. When in reality, my only fault was thinking that the bad boy could become the perfect boyfriend.
I wish I had met you ten years later when you were done living your crazy life. We were meant to be.


photo:weheartit

get to know me

Books I love reading:


Tatt av vinden

Jane Eyre

Piken med den blå sykkelen

Men tankene mine får du aldri

Solgt


Movies I love watching: 


Dirty dancing

Forest Gump

A walk to remember

Superbad

The Hangover


TV-shows I have to watch:

Friends

How I met your mother

CSI

Sex and the city

True blood



Music I love listening to:

Lil Wayne

James Blunt









Stores I love buying my clothes at:

Miss Selfridge

H&M

Bik bok

Top Shop





What about you, future readers?

torsdag 3. mars 2011

never let go

when you found me i was clueless.
me, falling in love? never.


















nothing could stop you. you stole my heart in an instant.



















 you never broke it. it was shaken a couple of times, 
but you always kept it safe.


























you still do.


Photos: weheartit

what is my style?

Jeg har aldri helt funnet min egen stil. På barneskolen var det blomstrete tights og gensere med dyr på. På ungdomskolen fikk jeg ikke puste grunnet stramme Miss Sixty-bukser. På videregående fikk jeg fripass inn i den "populære"(les: overlegne, vierverdensnavle) gjengen, og nåde deg om du skilte deg ut da. Uansett; videregående er over, jeg har fått selvtillit nok til å gå min egen vei, og endelig føler jeg at jeg har funnet min stil. Den er ikke såpass at alle snur seg forskrekket eller knipser bilder når jeg sprader nedover Karl Johan, men den er i det minste min egen. Nå tenkte jeg at jeg skulle gi dere fremtidige lesere noen tips for å finne ut hva som passer dere, hvordan du lett kan oppdage din klesstil.

                                                                  Photo: weheartit

  Det første steget, og aller viktigste. Vit at det er din stil du skal finne, det er du som skal føle deg komfortabel og vakker, det spiller ingen rolle hva andre synes eller hvordan andre kler seg.
Dette spørs selvfølgelig på hvordan smaken din er. Om du synes en venninne hadde satt sammen et antrekk perfekt dagen før, kan du selvfølgelig gjøre noe lignende, men gjør det da kun fordi du selv likte det.


  Eksperimenter! Finn frem ulike basisplagg, spesielle plagg og accessorizes, still deg foran speilet og prøv deg frem. På denne måten finner du kanskje sammensetninger som du aldri ville sett for deg ellers, og som kanskje vil overraske deg på en positiv måte. Her er det også lurt å ta bilder så du kan få lettere oversikt senere.

  Rydd i skapet. Grusomt kjedelig, men det må gjøres. Ett lite råd er å gjøre dette samtidig med eksperimenteringen, da vil alt bli mye mer morsomt når du finner frem glemte plagg. Kanskje den gamle genseren bakerst i skapet som du arvet fra en kusine, ikke er så fæl likevel?

  Bli inspirert av andre. Selv om du skal oppdage din stil og ikke være noen copy cat, er det ingenting galt i å inspireres av hva andre har på seg! Kanskje du har en favoritt tv-serie der hovedpersonen alltid kler seg perfekt i dine øyne? Følg nøyere med neste gang du ser på, sitt klar med notatblokken og la ideene komme. Bla også i motemagasiner etter sammensetninger du liker og se gjennom garderoben din for å finne ting som ligner.

  Nå er du langt på vei til å finne din egen stil. Bare husk å ikke gi opp! Har du på deg noe du synes er nydelig og perfekt, ser deg i speilet på vei til skolen og tenker; "æh, jeg kan ikke gå i dette, jeg må skifte til olabukse og strikkegenser eller så kommer alle til å le av meg!"
Tenk om igjen! Det står respekt av å ha sin egen stil. Om noen ler, så kan jeg love deg at de innerst inne er sjalu og skulle ønske de hadde like mye guts.